Kraften fra Facebook

Refleksjoner om Facebook som prosjektverktøy

For kort tid siden leverte jeg en eksamensoppgave med denne pompøse titlen: Digitale hjelpemidler og kommunikasjonsverktøy i medie og eventproduksjon – et studie av digitalt innfødtes oppgaveløsning og gruppekommunikasjon, utført av en digital innvandrer.

Følgende er mine personlige betraktninger etter et semester som student på Høgskulen i Volda linje for Media, IKT og Design. Helt bestemt faget Flerkamera og Eventproduksjon med emnekode MID117 som forresten har en blogg på domenet midlabs.no

Første gang jeg opplevde det jeg vil kalle for kraften fra Facebook var i en møtesituasjon der prosjektgruppen skulle konstitueres, roller fordeles og det skulle brainstormes for å finne frem til et program forslag som alle kunne bli enige om. Vi satt 15 personer i rommet, og alle var hver især opptatt av enten sidekammeraten eller laptop, eller håndholdt. Det virket ikke som det var noen enkeltperson eller enkeltsak som var i fokus, og ingen som tok initiativet til å drive møtet fremover.

Da jeg som nyankommen i organisasjonen ikke var kjent med hverken kultur, bakgrunn, eller kompetanse på de andre prosjektdeltakere, følte jeg meg både rådvild og utrygg. Vi hadde fått tildelt et oppdrag, men ingen virket tilsynelatende som om de var innstilt på å jobbe på saken. For meg så det ut som om halvparten av gruppen satt og spilte spill på skjermene sine.
Fordi jeg var ny i gruppen mente jeg ikke det ville være passende å ta ordet og forsøke å ta initiativ. Hvorfor skulle de andre høre på meg?

Derfor forholdt jeg meg taus og ventet på at gruppens tildelte leder ville ta initiativ, eller at en uformell lederskikkelse ville ta tak i stilstanden. Plutselig kom det fra en av deltakerne:

Nickolass? Er du lagt til Facebookgruppa i det hele tatt?

“Nei, det er jeg ikke, finnes det en slik?”, måtte jeg skyndsomt replisere, mens det begynte å vokse konturer av en sammenheng i tankene mine.

Åh, jammen da skjønner vi bedre

repliserte den andre,

Da må vi jo få lagt deg til – hva er din epostadresse?

Jeg delte min epostadresse og fikk dernest tilsendt en lenke til en Facebookgruppe som jeg skulle klikke meg inn på og dernest søke om medlemskap i. I løpet av 30 sekunder skjønte jeg hva de andre hadde holdt på med, ikke bare i timen før, men også i både dager og uker før.

De var på Facebook, og det var her de fordelte roller, delegerte oppgaver, la ut nye ideer, innspill, og kommentarer til hverandre. Det var her prosjektarbeidet foregikk. Rett og slett!

Som ny deltaker i organisasjonen hadde jeg ingen kjennskap hatt til eksistensen av denne Facebookgruppe, ganske enkelt fordi den var en så integrert del av prosjektdeltakernes hverdag og måte å utføre prosjektarbeide på, at den hadde blitt en del av doxa. Doxa blev av den franske sosiologen Pierre Bourdieu brukt for å beskrive de sidene ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt, som de ikke finner grunn til å stille spørsmål ved.

På spørsmålet om studentene  hadde mottatt opplæring og kursing i bruken av Facebook som prosjektverktøy kom svaret promte fra medstudent Chris Håvard Berge:

Nei, det er vi studenter som har tatt inn Facebook som prosjektverktøy.

Det sir seg selv at et verktøy som tas i bruk nederst i organisasjonen av de som behersker verktøyet best rask kan bli en utfordring for de herskende autoriteter. Det er alment kjent at gruppekommunikasjon via Facebook og andre sosiale plattformer i de seneste årene har vært medvirkende faktor til flere autoriteters fall ganske enkelt fordi makthaverne ikke kunne kontrollere mediet og samtalene, enten fordi de ikke anså de som viktig, eller også fordi de ganske enkelt ikke hadde den nødvendige forståelse for sosiale medier.

Hvorvidt dette har vært problematisk for faglærerer og autoriteter i tilfellet MID117 tror jeg neppe har vært tilfellet.

Det har ikke vært synlig mangel på autoritetstro i disse grupper. Tvertimot. Det er derimot andre problemstillinger som har synliggjort seg. Jeg opplevde i mange tilfeller at møtetidspunkt ble endret på kveldstid dagen før og at oppgaver ble delegert i det som vi noen av oss kaller for helgen. Altså tidspunktet for å koble fra jobb og arbeide. Det virket dog oftest som jeg var eneste person som så noen utfordringer i dette og som hadde skenket det en tanke.

Slik er det nå sa en annen til meg, du kan likegjerne venne deg til det

sa han, mens jeg snakket om planlegging, forpliktelser familie, jobb og hus. Jeg tenkte på arbeidstider. regulativer og overenskomster først og fremst.

Jeg kommenterte i en Facebook tråd i fagets lukkede Facebookgruppe det faktum at Facebook ikke med et eneste ord er nevnt i noen av semesterets prosjektdokument og fikk følgende replikk igjen fra Chris Håvard Berge:

Tror vi har tatt de kommunikasjonsmetodene litt for gitt, og ergo ikke skrevet om hvordan vi har brukt det, til tross for at det har gjort arbeidsflyten utrolig mye lettere.

Dette samsvarer veldig godt til perspektivet som du finner i innlegget “Gamliser, digitale immigranter og innfødte” av Arne Krokan (2009) hvor han bla. skriver:

De digitalt innfødte er streamerne, allways on, de snakker engelsk nesten som innfødte og tar teknologien for gitt.

Når et fenomen blir så integrert del av virkeligheten til en gruppe mennesker oppstår det en kultur som for utenforstående kan være vanskelig å tolke, og som til tider kan være svært vanskelig å bli integrert i. Det er slike kulturforskeller som skaper konflikter, men det er også i dette skjeringspunktet det kan oppstå en helt ny gruppedynamikk som bare kan oppstå når man blir konfrontert med helt andre perspektiver en de man alltid selv har tatt for gitt.

Det er med dette tankestoff i bakhodet jeg har jobbet med oppgaven. Jeg har som uinnvidd i en ny kultur forsøkt å beskrive det jeg så, både de gode sider og de mindre gode sider, fordi jeg på den ene siden ønsker å lære å beherske disse kommunikasjonsmetoder med samme letthet, som mine prosjektkolleger, men også fordi jeg ser at ukritisk og ureflektert bruk av disse digitale kommunikasjonsverktøy kan ha en bakside.

Det finnes et enormt potensiale for de som behersker de nye medier, men det finnes også et markant behov for regler og retningslinjer, en desidert tøyling av kraften fra Facebook om man kan si det slik. Skriftlige og synlige retningslinier for bruken av Facebookgruppen, fastsatte virtuelle oppmøtetider og påbud om språkbruk, anvar og kommandolinjer. For når disse mediestudenter trer ut på arbeidsmarkedet, vil de skulle inngå i konstellasjoner med andre medieprofesjonelle som ikke er vokset opp med en smarttelefon konstant oppkoplet til Facebook, og som har helt andre måter å jobbe på.

Jeg mener derfor at det er lagt i bakeovnen for konflikter, medmindre man tar lærdom, og lærer seg å håndtere måten man jobber med de nye verktøyer og kulturen som ligger bak. For tempoet blir ikke mindre. Vi gamle digitale innvandrere som tror vi har kontroll og skal bevare den kan like gjerne venne oss til det. Det er nye regler som gjelder. Men vi skal ikke legge oss helt flate.

Vi skal se om vi kan møte de digitale innfødde med en oppfordring om å reflektere litt mer bevisst over teknologiens muligheter og begrensninger og vi skal se om vi kan lære de unge en smule innlevelse og empati overfor oss som er vokset opp med skrivemaskine og fastnett-telefon og fortelle dem at vi også kan bidra til prosjekters gjennomføring med andre erfaringer enn de som ligger et tastetrykk unna.

Samtidig skal vi ta inn over oss at vi kommer til å miste kontrollen uansett, og at eneste måten vi forsøke å håndtere et slikt paradigmeskifte i arbeidsmarkedet er ved at vi som allerede er der lærer oss å navigere og beherske de samme verktøy, kanaler og plattformer som de de unge behandler som var det en naturlig del av både kropp og sind.

Det ligger en stor og utrolig viktig oppgave i å tilpasse moderne arbeidsplasser til de nye arbeidstakeres kompetanser. For det er ingen tvil om at man kan effektivisere og spare bort mange ledd hvis man begynner å rette blikket mot mulighetene som ligger online i nettskyen. Men det er ikke bare, bare. Og spørsmålet er hvem i organisasjonen som skal ta eierskap over prosessen og agere som forandringsagent.

Det som er nødvendig å være oppmerksom på her at det er først og fremst bør være organisasjonseierens interesse og ikke minst ansvar og sette i verk bevegelsene fremover. Det er ikke nødvendigvis de enkelte avdelingers interesse å søke måter å redusere kostnader, øke fortjeneste og forbedre produkter. De har sine jobb, sine vante rutiner og sin egen trygghet å tenke på.

Har du spørsmål, erfaringer eksempler eller innspill, så kom med din kommentar nedenfor. Jeg setter stor pris på din tilbakemelding.
Du kan også ringe på tlf. 400 43 101 eller finne meg på twitter.com/nickolass.